Koronaviruset og ein norsk professor (Aftenposten 14. februar 2020)

14.02.20 2:51 By Kleppar

Dette innlegget i Aftenposten 14. februar er svar på ein kronikk i samme avis 5. februar:

Koronaviruset og ein norsk professor

Eg bur i Kina, eit samfunn i full beredskap, medan professor Carl Henrik Knutsen i ein kronikk 5. februar produserer ideologi frå eit lunt kontor på Blindern, kamuflert som lærestykke om diktaturets politikk. Min ros går til kinesiske styresmakter for effektive tiltak og til vanlege folk for aktivt å ta del i åtgjerder som hindrar spreiing av eit smittsamt virus.

Knutsen forklårar ikkje kvifor diktaturet i Kina set i verk tiltak for å verna eit folk det eigentleg foraktar. I staden malar han med brei pensel om diktaturets elende. Professoren med sine kategoriske meiningar om Kina er kan hende ikkje så kinesisk-kunnig at han er informert om koronadebatten i Kina, men heldigvis kan han nok engelsk til å lesa Washington Post og New York Times, som ikkje er kjende for balansert Kina-informasjon.

Det vil komma ei tid for ei grundig ransaking av korleis det kinesiske samfunnet kan førebu seg betre mot smittsame virus. Men nett no, kjære avis og professor, er gårsdagens kronikk unødvendig og unyansert ideologiproduksjon som de gjerne kunne ha spart oss for i ein kritisk situasjon.

Erik Klepsvik, sinolog, Beijing

 

 ----------------------------------------------

Kronikk i Aftenposten  (5. februar 2020)

Hva Kinas håndtering av Wuhan-viruset forteller oss om politikk i diktaturer

 

Carl Henrik Knutsen 

Professor, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo 

5. feb. 2020 07:4714:58


Det er lett å bli fascinert av bildene fra Wuhan. 

Flotte flyfotografier viser titalls kinesiske gravemaskiner utkommandert på et stykke land for å bygge et flunkende nytt sykehus. Dette får de til på bare noen få dager!

Mens bygging av alt fra sykehus til motorveier til kunstmuseer kan ta årevis i demokratier som Norge – ofte med dragkamper (og omkamper) politiske partier imellom og langtrukne høringer og dialog med berørte parter – viser altså det kinesiske regimet tilsynelatende stor handlekraft i møte med krisen.

 

Kanskje er det ikke så dumt likevel, da, med et «handlekraftig» regime som kan kjøre over motstand, mobilisere landets ressurser og effektivt sette i verk tiltak for å oppnå målene sine? 

Kanskje er det noen fordeler med diktaturer likevel?

«Posterboy» for effektiv politikk  

Tankene om diktaturer som effektive og handlekraftige og demokratier som sendrektige og ineffektive er langt fra nye.

Samtiden beundret Hitlers regime for evnen til effektivt å bygge store motorveier, dagens Autobahn. Om Italias Mussolini ble det sagt at han endelig fikk italienske tog til å gå etter rute. Stalins 5-årsplaner og økonomiske massemobilisering la til rette for en investerings- og industrialiseringstakt i Sovjetunionen som intet demokrati visstnok kunne klare.

På 1970- og 1980-tallet var det de autoritære asiatiske regimene i Singapore, Taiwan og Sør-Korea som ble beundret som industrialiserende vekstmirakler, mens Kina siden har tatt over rollen som autoritær «posterboy» for effektiv politikk, rask industrialisering og like rask økonomisk vekst.

 

Kun halve sannheten  

Dette er imidlertid kun halve sannheten om politikk i diktaturer, ofte skjønnmalt av regimenes propagandaapparater. 

De vil gjerne at du, uten videre refleksjon, skal beundre sykehusbyggingen i dagens Wuhan eller Autobahn-byggingen i Tyskland for 90 år siden, og noen ganger pynter de kanskje og på sannheten. 

Men, den glinsende medaljen har en mindre skinnende bakside:

Politikk i diktaturer er langt mer enn effektiv industrialisering og bygging av infrastruktur. 

Det er også grandiose initiativer – kokt opp av lederen og kjørt gjennom uten videre opposisjon – som slår feil og koster skattebetalerne store summer.

Det er politikk som kanaliserer store ressurser til prestisjeprosjekter for elitene i hovedstaden, som glinsende flyplasser eller enda mer glinsende skyskrapere, mens skoler og helsetilbud for vanlige mennesker ellers i landet råtner på rot.

Det er politikk som blir gjennomført til tross for at eksperter og byråkrater egentlig vet bedre, men enten blir sensurert eller selvsensurerer. Hvem vil være diktatorens budbringer om dårlige nyheter dersom budbringeren skytes?

Hemmelighold, sensur og selvsensur  

Vi trenger ikke bevege oss lenger tilbake i historien enn nettopp Wuhan og Wuhan-viruset (coronaviruset) for å illustrere noen av disse poengene.

Mens det kinesiske regimet heller vil sette søkelys på den resolutte byggingen av sykehus, inneholder de forutgående ukene en politisk dynamikk som er velkjent for dem som studerer politikk i diktaturer: Washington Posts og New York Times' gjennomganger viser hvordan kinesiske myndigheter aktivt forsøkte (og lyktes) i å holde lokk på informasjon om viruset, endog ved at politiet anholdt medisinsk personell som forsøkte å slå alarm.

Legen varslet om viruset i desember. Da ble han kalt inn til politiet.

Et resultat var at annet helsepersonell som ikke var blitt anholdt av politiet, tidde stille, selv om det nok ble klarere og klarere over tid at man sto overfor et nytt og farlig virus. Også (statlige) kinesiske medier tidde om viruset som herjet i Wuhan.

Da regimet snudde og de «effektive tiltakene» ble iverksatt, var det allerede lovlig sent. På grunn av hemmeligholdet og at viruset alt hadde fått bre om seg «i mørke», er det nå større fare for en global epidemi, og verdensøkonomien har alt merket skjelvingene som følge av Wuhan-viruset. 

Hemmelighold, sensur og selvsensur kan ha bidratt til å koste mange menneskeliv og store økonomiske ressurser.

Derfor trenger du ikke å bekymre deg for Wuhan-virusetFrontplayer

Konsentrasjonen av makt  

Et gjennomgående funn fra forskning på demokratier og diktaturer er at sistnevnte varierer så veldig mye mer i hva slags politikk som føres, og hva slags konsekvenser politikken får. 

Diktaturer dominerer for eksempel blant landene som har episoder med skyhøy økonomisk vekst, men de dominerer enda sterkere på listen over land med katastrofale økonomiske utfall.

 

Konsentrasjonen av makt hos diktatoren gjør at store ressurser og samlet innsats kan settes inn på å skape endringer, og noen ganger genererer dette høy økonomisk vekst, dersom regimet ønsker dette og samtidig treffer på virkemidlene. 

Andre ganger ønsker diktatoren heller å bruke ressursene på å berike seg selv eller sine nærmeste istedenfor på politikk som kommer den videre økonomien til gode.

Atter andre ganger har kanskje diktatoren ambisjoner om å skape vekst, men durer igjennom en fullstendig feilslått politikk som skaper krise. 

Et mulig eksempel på det sistnevnte fant sted i Kina for rundt 60 år siden, da Mao Zedong kjørte igjennom «Det Store Spranget Fremover», der Kina skulle industrialiseres på rekordtid. Resultatet ble sultedøden for millioner og økonomisk kollaps.

 

Ingen tør motsi lederen  

Politikk i diktaturer fremviser altså en enorm variasjon. Rask bygging av infrastruktur og industrialisering er kun en del av bildet, og da ofte konsentrert til et utvalg av regimer som vi hører mye om, slik som dagens Kina.

Minst like viktig – og enda mer utbredt i de aller fleste land med autoritære regimer – er episodene med feilslått politikk fordi informasjon ikke flyter og ingen tør motsi lederen, eller politikk som tilgodeser noen få av diktatorens støttespillere mens befolkningen subsidierer den med sine skattepenger uten å tjene.

Både medier, samfunnsforskere og våre hjemlige politikere bør ha også slike historier i mente før vi gir oss over av begeistring for diktaturer som kan fremskaffe splitter nye sykehus på bare noen få dager.